Dag 1

Jeg var framme i tyskland ved 11:45, så det sier seg selv at jeg måtte stå opp ganske tidlig (5:30, respektivt)
Det er ikke noe gøy å si ha det til mamma og willy, for de skal ha det gøy i Toscana i Italia. Jeg hater avskjeder. Selve ordet. Betydningen. «Farvel» Det kan selvfølgelig være en lettelse, som å bli kvitt en byrde, men gjerne det stikk motsatte, og det er den delen jeg misliker sånn.

Nå holdt jeg på å skrive at flyplasser alltid har skremt meg litt, men det stemmer kanskje ikke.
Jeg vet ikke.
Hva om jeg går meg bort. Mister tingene mine (det skjedde nesten en gang)? Blir forvirret av alle tallene og skiltingen som blinker over alt.
Vent, de er jo også litt bra da. Bra fordi man kan dra nye steder. Bra fordi man vet at man skal se noe nytt når man tasser inn i de store hallene mens man river i en overfylt koffert.
Men så er det avskjeden. Jeg hater å si ha det til mamma.

Alexander ville nesten ikke gi slipp på meg når jeg kom, og plapret i vei som en foss. Jeg leste i en dinosaurspørrebok for ham før han la seg.

Jeg var forresten også kjempetrøtt, så jeg sloknet med en gang.

savner mamma.