Jeg stod og knipset av døde og stygge blomster på jobben i går. Da fór en tanke gjennom hodet mitt. Jeg var som Døden, jeg hentet de døende. Når jeg så stod og så utover bordet med over hundre like blomster som var vendt opp mot meg, ble jeg litt trist. Selv om de friske var vakre nå, måtte det bli til at jeg eller en annen måtte plukke dem igjen senere. Men det kommer alltids nye opp igjen, hvis vi er flinke til å hente inn de syke.
Senere den dagen fant vi en fugl som satt under et av langbordene utenfor. Det har fossregnet i hele dag, og den lille trosten var gjennombløt. Det var polakken som jobber her som hadde tatt dem med inn. Han syntes det var underholdende. Jeg tok med meg fuglen inn, det var ikke vanskelig i det hele tatt. Trosten var helt rolig og lunken. Jeg kjente pulsen dens gå i høygir, så jeg skyndte meg å legge den i en pappboks med tørkepapir under.
Hadde han vært i fin form hadde jeg latt den være, men det var den ikke. Øynene var tette. Jeg vet ikke hva som feilet den. I boksen blåste den seg opp av kulde, den virket så fraværende og sløv.
Jeg tok med meg trosten hjem. På et eller annet tidspunkt hadde jeg bestemt meg for at jeg ville gi den en ny sjanse. Jeg syntes fryktelig synd på den. Nå som jeg hadde gått og hentet døde blomster hele dagen, ville jeg prøve å gi nytt liv til fuglen. Jeg fikk den med meg i en lukket pappboks med lufteåpning, da jeg kom hjem lå den helt rolig i boksen og sov, til tross for at jeg hadde syklet med den og boksen gynget som i urolig sjø. Jeg satte boksen i det varme badet, utenfor rekkevidde til katten min, og dekket bunnen med et håndkle. Jeg prøvde opptil flere ganger å gi Trosten mat, men han orket ikke. Han reagerte knapt på at jeg var der, og det virket som han sovnet nesten med en gang jeg forlot rommet. Å, han var så sliten. Jeg så at han fikk tilbake varmen etterhvert, for han blåste seg ikke opp lenger. Så jeg lot han være, slik at han fikk hvile seg i den mørke boksen.
I dag fant jeg ham død. Det virker som han bare tippet over og døde. Jeg hadde planlagt å ringe dyrebeskyttelsen i Bergen etter tips fra en venninne av meg. Men nå er for sent. Nå må jeg være Døden igjen for å hente og begrave ham. Jeg tror ikke at jeg forlenget døden hans på en negativ måte. Jeg tror han sovnet inn. Håper jeg.
Men det er som med blomstene. De varer ikke for all evighet. De blir også bli syke og gamle, og da må man ta hånd om dem. Ellers kommer ikke de unge og friske frem. Sånn er livet. Det er mange andre troster som vokser opp. Men denne karen greide det ikke. Skulle ønske han gjorde det.
//bilder: private
enestående vandrere
