hello sweetheart

High Hopes

Pianospillet er noe av det vakreste nå for tiden.

xenophobia

The farm's three llamas had never been the most outgoing bunch, and neither did they know of any other way to live their life. That's when the dog came up to them, and tried to show them how to dance and run for fun.

Those words sounded strange for the llamas. Fun. They did not like it.

"Come with me, I will show you a new side of life!" the dog barked.

He was a stranger. They spat and gave him mean looks.

"We don't want any of your 'fun' business. Go away, our lives are perfect, we don't need you" they said.

And so they dismissed him.

xenophobia - fear of the unknown

Parasite og Dinorun

Jeg har to spillanbefalinger som jeg har moret meg kongelig med de siste to ukene.

Det første bildet kommer fra spillet "Parasite". Du spiller et lite, ondt og illeluktende romvesen som skal ta over en fredelig og vakker planet (grafikken i spillet er utrolig flott!). Han har muligheten til å ta over andre dyr ved å hoppe oppå dem, og kvitte seg med dem (sprenge dem) ved å trykke på x. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har utbrytt "JEG SPRENGTE!!!" mens jeg har spilt det.

Nummer to er fra "Dinorun". Du er en liten gul dinosaur som skal springe bort fra verdens undergang, i søke etter et paradis der du fredelig nok kan bo sammen med dine egne og knaske i deg små dyr. Kjempeartig og nervepirrende.

Parasite

Dinorun

the birds are getting confused

En Vill Hest

The Troublemaker

T-shirt

sweetness, don't cry

Hvordan å faktisk kunne innse det før det er for sent?

13. Februar var jeg på Mews ekstrakonsert. Det var stort, og fantastisk. Men det jeg ikke kan begripe - er meg selv. Dette var tredje gang jeg fikk sett dem på under ett år - mer enn hva jeg kunne ha ønsket meg. Men hodet mitt var ikke helt med. Nå har jeg vært helt hodestups forelsket i Mew i over to år alt, og har konstant drømt om å endelig få se dem live. Og når jeg endelig fikk gjort det, så kunne jeg ikke fatte det. De stod foran meg, musikken tordnet, hadde jeg vært en slags supermannpsyko kunne jeg sikkert klart å storme opp og rive tak i buksekanten eller skoen til en av dem. Kroppen min kunne ikke fatte det. Overhodet ikke. Uansett hvor mye jeg prøvde å få meg selv til å innse det, føltes det ikke som om jeg var et av de heldige individene som fikk oppleve noe så stort som å se en av sine mest kjære ting i verden. Jeg danset og sang og klappet og skrek, men jeg følte det liksom ikke, jeg følte at jeg ikke. var. tilstede.

Så var konserten slutt. Og så kjente jeg noe. Noe. Noe som vokste, for hvert minutt etter at den triste personen kjørte avsted i bilen sin på slutten av Louise Louisa. Det ble større og større, for hvert kvarter, hver time, hver dag. Resten av uka satt jeg med en ballong inne i brystkassa. Jeg var i lykkesrus. Nesten som å være forelska. Først da skjønte jeg at jeg hadde sett dem. Hvorfor kom konserten til meg først da? Det er det jeg ikke skjønner. Nesten som om jeg ikke klarer å fatte at Mew egentlig eksisterer. Det er rart. Men jeg vil se dem igjen, og igjen, og igjen og igjen - jeg får ikke nok. Lurer på om det er flere som opplever ting slik som jeg.

Det er det jo. Hadde vært artig å høre.