Hvordan å faktisk kunne innse det før det er for sent?

13. Februar var jeg på Mews ekstrakonsert. Det var stort, og fantastisk. Men det jeg ikke kan begripe - er meg selv. Dette var tredje gang jeg fikk sett dem på under ett år - mer enn hva jeg kunne ha ønsket meg. Men hodet mitt var ikke helt med. Nå har jeg vært helt hodestups forelsket i Mew i over to år alt, og har konstant drømt om å endelig få se dem live. Og når jeg endelig fikk gjort det, så kunne jeg ikke fatte det. De stod foran meg, musikken tordnet, hadde jeg vært en slags supermannpsyko kunne jeg sikkert klart å storme opp og rive tak i buksekanten eller skoen til en av dem. Kroppen min kunne ikke fatte det. Overhodet ikke. Uansett hvor mye jeg prøvde å få meg selv til å innse det, føltes det ikke som om jeg var et av de heldige individene som fikk oppleve noe så stort som å se en av sine mest kjære ting i verden. Jeg danset og sang og klappet og skrek, men jeg følte det liksom ikke, jeg følte at jeg ikke. var. tilstede.

Så var konserten slutt. Og så kjente jeg noe. Noe. Noe som vokste, for hvert minutt etter at den triste personen kjørte avsted i bilen sin på slutten av Louise Louisa. Det ble større og større, for hvert kvarter, hver time, hver dag. Resten av uka satt jeg med en ballong inne i brystkassa. Jeg var i lykkesrus. Nesten som å være forelska. Først da skjønte jeg at jeg hadde sett dem. Hvorfor kom konserten til meg først da? Det er det jeg ikke skjønner. Nesten som om jeg ikke klarer å fatte at Mew egentlig eksisterer. Det er rart. Men jeg vil se dem igjen, og igjen, og igjen og igjen - jeg får ikke nok. Lurer på om det er flere som opplever ting slik som jeg.

Det er det jo. Hadde vært artig å høre.