Hvordan å faktisk kunne innse det før det er for sent?

13. Februar var jeg på Mews ekstrakonsert. Det var stort, og fantastisk. Men det jeg ikke kan begripe - er meg selv. Dette var tredje gang jeg fikk sett dem på under ett år - mer enn hva jeg kunne ha ønsket meg. Men hodet mitt var ikke helt med. Nå har jeg vært helt hodestups forelsket i Mew i over to år alt, og har konstant drømt om å endelig få se dem live. Og når jeg endelig fikk gjort det, så kunne jeg ikke fatte det. De stod foran meg, musikken tordnet, hadde jeg vært en slags supermannpsyko kunne jeg sikkert klart å storme opp og rive tak i buksekanten eller skoen til en av dem. Kroppen min kunne ikke fatte det. Overhodet ikke. Uansett hvor mye jeg prøvde å få meg selv til å innse det, føltes det ikke som om jeg var et av de heldige individene som fikk oppleve noe så stort som å se en av sine mest kjære ting i verden. Jeg danset og sang og klappet og skrek, men jeg følte det liksom ikke, jeg følte at jeg ikke. var. tilstede.

Så var konserten slutt. Og så kjente jeg noe. Noe. Noe som vokste, for hvert minutt etter at den triste personen kjørte avsted i bilen sin på slutten av Louise Louisa. Det ble større og større, for hvert kvarter, hver time, hver dag. Resten av uka satt jeg med en ballong inne i brystkassa. Jeg var i lykkesrus. Nesten som å være forelska. Først da skjønte jeg at jeg hadde sett dem. Hvorfor kom konserten til meg først da? Det er det jeg ikke skjønner. Nesten som om jeg ikke klarer å fatte at Mew egentlig eksisterer. Det er rart. Men jeg vil se dem igjen, og igjen, og igjen og igjen - jeg får ikke nok. Lurer på om det er flere som opplever ting slik som jeg.

Det er det jo. Hadde vært artig å høre.

the comical bird

Barreleye

Mer fisk! Den heter Barreleye og har et gjennomsiktig hode. De to grønne klumpene er øyne, og de kan den rotere rundt så fisken faktisk kan se kroppen sin. Jeg vet ikke helt, men jeg synes den er utrolig stilig.

Oppsummering

Å sole mio, nå er det over en måned siden siste gang. Men jeg har en slags unnskyldning for det.

1. Man kommer ikke på noe. Eller glemmer å skrive.

2. Tiden går

3. Det skjer ting som er obligatorisk å skrive om. Jul og sånn.

4. Det hoper seg opp.

5. Det blir så mye.

6. Man unngår å se på New post knappen, for man vil ikke skrive oppramsingsinnlegg.

Derfor tar jeg det kort.

Jul. Tyskland. Syngende lillebror. Ikke noe snø. Nyttårsaften. Bam bam pang knitreknatre. Drar hjem. Skole. Kaldt. Kjempekaldt. Iskaldt. Permafrost. Kvier seg for å gå ut. Tempermannen blir snillere og mildere. Film. Tegnetegnetegneskole.

Så har jeg også lagd meg en egen sketchbook på ConceptArt, hvor jeg er blitt veldig flink til å oppdatere. Her er den:

http://conceptart.org/forums/showthread.php?t=117838

Også har jeg blitt veldig glad i å se på film. Filmer av Coen brødrene, The Tin Drum, Amelie og mye mer.

Strutseløp

A Jacksonville, Florida, man with an Ostrich-drawn cart, circa 1911

I noen land - som Afrika - er det en helt vanlig ting å ri på og konkurrere med strutser.

Sånn ellers er det ganske uvanlig.

Strutsene blir utstyrt og ridd slik som konkurransehester; bitt, tøyler og spesiallagde saler. Det at den er raskere enn hesten tar igjen for at den er så sta og vrang å styre.

Strutseløp er selvfølgelig langt mer interessant enn hesteløp.

Snart jul snart jul!

Det ser ut som vår her, det er nesten litt leit. Nå skal jeg snart på trening men DET er virkelig uinteressant.

Dagene går vekk til skole og skole og skole. Jeg gleder meg til ferie! Da skal jeg til Tyskland og kose meg. Det er fælt at jeg ikke har snakket med pappa eller Alexander på så lenge. Å holde kontakten har aldri vært min sterke side (spark meg bak).

Uansett har jeg nettopp vært hos Kristine og holdt overraskelsesbursdagsfest for Jonas sammen med henne, Kristina, Nanna og etterhvert Theo.

Nå er det... 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 til ferie. Flaxkalenderen min er bare juggel forresten. Jeg NEKTER å tro på at hver andre person vinner! Puff.

From the moment we are born and hear our parents lips flutter streams of whispered tales, we crave for more. "Tell me about the little bear just one more time, please! I promise I will sleep afterwards!"

And then our parents would sigh and tell us about the boy and the bear yet again. Even though we had heard it seven times the past month already.